Please, don't go

Jeg har lenge har lenge hatt lyst til å skrive et litt mer personlig innlegg. Et innlegg for å få dere lesere til å "forstå" bedre hvordan livet som utvekslingsstudent er. Det er nemlig ikke alltid en dans på roser, selv om det er slik vi prøver å fremstille det på bloggene.. Jeg starter fra begynnelsen, for å prøve å få frem litt utvikling.

Først og fremst, jeg var helt ny i landet. Jeg kjente ingen. Begynnelsen var utrolig spennende, jeg møtte nye folk hver dag, jeg fikk se nye plasser, prøve ny mat, jeg fikk nye vaner. Jeg husker jeg levde litt inni en boble de første dagene/ukene. I en liten sjokktilstand. For USA, det er ikke bare bare. USA er stort, det er med god grunn man alltid skriver det med store bokstaver. Den første dagen tok Amanda og Holly meg med opp til Waterford. Jeg klarte ikke å si så mye, jeg satt bare å kikket ut av vinduet. De store reklameplakatene, Taco Bell, Wendy's, Walmart, de store truckene, "yard-sale" skilt langs veiene, alle traffiklysene. Virkelig, skulle jeg få oppleve alt dette, og MER? Vi hadde en "typisk" amerikansk BBQ, med de nærmeste vennene og familien til vertsfamilien. Alle var hyggelige, ting virket nesten for godt til å være sant. Jeg holdt rommet mitt så ryddig som mulig og jeg la meg tidlig for å være uthvilt til skolen. Skolen var fantastisk! Jeg la meg hver dag med et smil om munnen, uten en eneste bekymring..

.. Tiden har gått, jeg har kommet mer inn i tingene. Jeg møter fremdeles nye folk, nå også til og med folk "som har hørt om meg" eller "har sett meg før". Plutselig var jeg ikke så ny likevel. Skolen har også begynt å bli et ork, som i Norge, selv om den er lettere. Her må man virkelig jobbe, da det gjerne kommer 4 prøver på samme dag! En annen ting man må jobbe med, er folkene. Man blir ikke automatisk med i en gjeng her, man må jobbe for det. Man må bevise at man duger! Jeg for min del, har nå etter bare 3 måneder, funnet ut hvor utrolig mye jeg setter pris på vennene mine hjemme. De vennene jeg har vokst opp med, som jeg ikke trenger å overbevise. De vennene jeg kan le med, som jeg kan være 100 % meg selv med. Vennene som er kun en gå-/sykkel-/buss tur unna. Å gå rundt å føle at man ikke kan uttrykke seg til noen, at ingen forstår, nei det er ingen god følelse. Det er ikke få ganger jeg har ønsket meg vennene mine ned hit, alle sammen!

Kjæresten skal få et eget avsnitt. Fordi han er så spesiell og god, og fordi han hjelper meg gjennom tunge tider. Det gjør alltid ting fem ganger bedre når jeg har snakket med han. At jeg kunne finne på å reise fra en så fantastisk gutt.... Det er ikke lett å være borte fra han, og kun ha mulighet til å snakke med han på Facebook og Skype. Jeg har utrolig mange ganger vurdert sterkt på det å reise hjem. Kun for han og for oss. Men jeg er her enda, og jeg kommer til å bli ut dette skoleåret, uansett hvor mange nedturer jeg opplever. Allan, jeg elsker deg <3

Beklager for et litt rotete innlegg, hadde bare en del i hodet som jeg måtte få ut. Håper hvertfall noe ga mening, så får dere bare spør om det er noe dere lurer på!