Three words; I Love You

The love story on Valentine's Day? Ok, here it comes;

Allan og jeg har snakket sammen i rundt ett år nå. Det begynte med at vi snakket på Facebook chatten, mens han var nede i Chile og besøkte familien. Han ble rammet av jordskjelv, men vi holdt fortsatt kontakt. Jeg ble veldig lettet da han endelig kom seg på et fly hjem til Norge. Ikke lenge etter at han kom hjem, dro han til Tyrkia på treningsleir, men vi snakket omtrent hver dag for det. Vi hadde alltid noe å snakke om, noe som var rart, i og med at vi aldri hadde vært med hverandre.

I april var jeg på en fest hos en kompis. Festen var kjedelig og jeg ringte etter ei venninne som kom å hentet meg. Vi kjørte rundt og jeg fant fort ut at nok var nok, jeg ville møte han med en gang. Jeg gikk på Facebook på mobilen og sendte et brev med nummeret mitt. Ikke lenge etter tikket en melding inn på mobilen. Vi avtalte at vi skulle møtes. Jeg ble kjørt til Skeisvang og gikk nervøst bortover mot huset hans på vonde, høye sko. Mot meg kom han, den fine gutten jeg hadde snakket med så lenge, og som jeg egentlig ikke kjente. Vi satte kursen mot sentrum, endte opp på kaien, stoppet innom Scandic (som senere har blitt til vårt faste møtested), før han fulgte meg hjem. Ble en del småstopp innimellom, skoene mine gjorde at jeg så vidt klarte å komme meg frem.

Jeg har drømmegutten. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre enn Allan. Ikke bare gjør han meg glad, han gjør meg til en bedre person, han gir meg styrke og han er der alltid for meg. Jeg er hodestups forelsket og de følelsene jeg har for han, er sterkere enn jeg kan sette ord på.

Jeg meldte meg på utveksling på høsten 2009 og jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle være i den situasjonen jeg er i. Da Allan kom inn i bildet, prøvde jeg å fortrenge at jeg skulle reise. Det ble bare uvirkelig, jeg følte at jeg ikke skulle dra. Tiden gikk, jeg prøvde å snakke minst mulig om det. En juli dag i fjor fikk jeg en telefon mens vi var på bussen på vei hjem. Da fikk jeg vite at jeg kun hadde 20 dager igjen i Norge. Mange ganger tenkte jeg på å melde meg av og bare gi opp. Men Allan sa alltid "Dette skal vi klare, 10 mnd er ingenting for oss!" og hans ord fikk meg til å gå for det.

Allan var aldri i tvil om han ville dra til Oslo for å følge meg på flyplassen tildig onsdag 11. august. Vi hadde først en veldig fin dag i hovedstaden, før vi dro til hotellet. Vi sov ikke mye noen av oss. Sikkert ikke mer enn et par timer. Mange tårer. Fine ord. Vår siste natt sammen på 10 mnd.

Jeg sjekket inn og så bagasjen forsvinne. Det var gjort. Jeg skulle dra fra han. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er den verste dagen i mitt liv. Dagen som jeg i oktober 2009 trodde kom til å bli spennede, ble i stedet mørk og full av alt for mange tårer. Jeg ville bare snu. Jeg ville virkelig ikke dra.

Vi har hatt utallige Skype samtaler gjennom disse 6 månedene. Det har vært utrolig godt for meg å ha en å fortelle absolutt alt til. Han vet så mye mer enn det som blir skrevet på bloggen. Han har gitt meg råd, han har støttet meg og vi har fortsatt å bare ha det fint sammen.

Vi er nå i midten av februar og jeg har bare 3 og en halv måned igjen. 3 og en halv måned til han kommer. 3 og en halv måned til jeg kan si at alt dette her har vært verdt det. 3 og en halv måned til jeg kan vise han fantastiske Florida. Det kommer til å bli helt utrolig og uvirkelig.

Du betyr så utrolig mye for meg Allan. Du gjør meg til den lykkeligste jenta på jord. Du er virkelig helt fantastisk. Du er den mest awesome personen som finnes! Jeg gleder meg så mye til du kommer, at jeg tenker omtrent ikke på noe annet! Du er verdens aller aller beste. Jeg elsker deg.